Design av marine skjermer for ekte fartøy starter ved styreposisjonen, ikke i et designverktøy. En planende båt i høy fart oppfører seg ikke som et stabilt laboratoriemiljø. I førti knop slår skroget hardt, vibrasjoner gjør finbetjening vanskelig, og operatøren står stødig med begge føtter. Hanskekledde hender treffer skjermen mindre presist, og sjøsprøyt eller regn treffer ofte glasset.

Synlighet er en annen begrensning. Skjermer må forbli lesbare i sterkt sollys, under kraftig skydekke og i nattforhold, inkludert militære night vision-moduser. Vi jobbet med sunlight readable LCD-skjermer og vurderte lysstyrke, kontrast og fargebruk, i stedet for å basere oss på antakelser fra kontorskjermer.

Data kommer inn via NMEA 2000 og relaterte motorprotokoller. Telemetri for hver motor inkluderer turtall, kjølevæsketemperatur, oljetrykk, drivstofforbruk og trim, med oppdateringsfrekvenser som varierer etter driftsforhold. Ved høy belastning endres både frekvensen og betydningen av disse verdiene. Grensesnittet må hjelpe operatører med å oppdage det som er viktig, uten å måtte skanne hvert enkelt tall.

Gjennom hele arbeidet brukte vi human factors-prinsipper som romslige touch-targets basert på Fitts’ lov, begrenset valgscomplexitet i tråd med Hick’s lov og et kontinuerlig fokus på situasjonsforståelse i grov sjø.

Å støtte fra én til seks motorer på det samme skjermsettet er en sentral utfordring i design av båtgrensesnitt. En layout som fungerer utmerket for én motor, kan raskt bli rotete når fem til kommer til. Vi startet med å definere den grunnleggende informasjonsenheten, engine tile, som inneholder nøkkeltelemetri for én motor.

For én motor kan hovedskjermen vise én stor tile med rike detaljer, omgitt av støttedata. For fire eller seks motorer gjentas det samme tile-konseptet i et rutenett, med forenklede sekundærverdier og alarmer samlet i en felles stripe. En egen detaljvisning gir dybde når operatøren trenger det. Dette skaper en konsistent mental modell gjennom tension-driven reasoning. Operatøren ser alltid etter de samme mønstrene på de samme stedene, uavhengig av konfigurasjon.

Vi sjekket hver layout mot reelle motorsignaler. For eksempel fokuserer én visning under høyhastighetskjøring på turtall, kjølevæsketemperatur og oljetrykk med tydelige alarmgrenser. Under havnemanøvrer eller lav hastighet får trim og girstatus større visuell betydning. Arkitekturen tillot disse fokusskiftene uten å bryte den overordnede strukturen.

COX trengte at systemet fungerte på tvers av tre hovedfamilier av skjermer, fra en kompakt hjelpeskjerm til en stor primær styrepultskjerm med berøring og fysiske kontroller. I stedet for å designe faste sider definerte vi et sett med gjenbrukbare moduler. Disse inkluderte engine tiles, samlede drivstoffblokker, alarmbannere, statuslinjer og kontekstpaneler.

Hver modul hadde klare regler for innhold, minimumsstørrelse og atferd. På en liten skjerm komprimeres noen moduler eller veksler mellom oversikt og detalj. På større skjermer kombineres flere moduler til en mer omfattende visning. Fordi modulene deler proporsjoner og atferd, oppleves helheten som sammenhengende selv når installasjonene er ulike.

Denne modulære tilnærmingen skapte også forretningsverdi. Engineering kan legge til en ny motorvariant eller skjermstørrelse ved å gjenbruke de samme modulene i stedet for å bestille et helt nytt grensesnitt. Distributører kan konfigurere visninger for ulike kundesegmenter uten å bryte design systemet. For COX reduserte dette den langsiktige vedlikeholdsinnsatsen og gjorde fremtidig produktplanlegging mer fleksibel. Det er et eksempel på rugged UI design som respekterer både maskinvarebegrensninger og produktstrategi.

Grensesnittbeslutninger for marineelektronikk-UX må testes under forhold som ligner virkelig bruk. Sammen med COX bygde vi et simulatormiljø som spilte av representative motordata og fartøystilstander. Erfarne operatører og interne eksperter gikk gjennom nøkkelscenarier som oppstartssjekker, høy fart i grov sjø, feil under høy hastighet og retur til havn.

Ett scenario fokuserte på en flermotorfeil i høy hastighet. De tidlige layoutene gjorde det lett å se at noe var galt, men ikke hvilken motor som trengte oppmerksomhet først. Derfor endret vi hvordan engine tiles fremhever alarmtilstander og opprettet et fast område på skjermen der den mest kritiske feilen alltid oppsummeres. Et annet scenario viste at enkelte nattfarger forstyrret night vision-utstyr, så vi justerte fargepalett og kontrast.

Disse øktene ga ikke dramatiske historier, men de skapte en jevn strøm av konkrete forbedringer gjennom lateral exploration. Resultatet var et sett med layouter som vi hadde sett fungere under realistisk oppmerksomhetspress, ikke bare i rolige møterom.

Når layout-arkitekturen og modulene var stabile, gikk vi videre til å formalisere design systemet for engineering. Vi dokumenterte hver modul, dens interaksjonsatferd, tillatte dataintervaller og utseende i ulike modi som dag, skumring og natt. Systemet inkluderte komponentbiblioteker, layoutregler samt farge- og typografi-tokens som kunne mappes direkte til kode.

Overleveringen var ikke bare en enkel dokumentoverføring. Vi holdt felles økter med programvareutviklere og maskinvareingeniører for å gå gjennom strukturen og svare på detaljerte spørsmål under Implementation Partnership. Dette reduserte uklarheter og forhindret senere feiltolkning av designintensjonen. Resultatet var et system som faktisk kunne implementeres, ikke bare et pent, men uklart sett med visualer.

For COX passet dette godt med måten teamene deres jobber på. De beholdt en tydelig, felles referanse for fremtidig utvikling, og vår rolle som embedded system design-selskap var å etterlate et rammeverk som engineering kan videreutvikle med trygghet.